Mesteren fra Høydene I Himalaya

Det var en gang
En sann fredselskende vandret rundt i de så mange verdene,
På søken etter evig lykke.
Hun vandret på Jordens ansikt, solene, månene og skyene.
Til slutt fant hun
At det hele er kun gjemt i hennes eget hjerte.
Da satte hun seg ned,
Skulle akkurat til å nyte sin nyvunnede Lykksalighet,
Men plutselig så hun ned,
Og hun så utallige vesener fremdeles kravlende i mørke,
Fordi de lette etter lykken utenfor.
Akkurat som henne tidligere, villfarelser over millioner av menneskealdere.
Da rant hennes tårer…..
En dråpe, to dråper….og mange flere…..
Hver dråpe ble et skinnende smykke,
og straks var himmelen besatt med glitrende tårer,
som er stjernene i dag.
De er for sjenerte om dagen,
og for rastløse om natten til å sove.
For alle Sannhetssøkende,
stjernene er der for å belyse Veien,
og for å minne dem på medfølelsen til en hellig innsiktsfull person.

Av Supreme Master Ching Hai (fra Hennes diktsamling ”Stille Tårer”)

Høyeste Mester Ching Hais søken etter en opplyst Mester som kunne vise Henne den mest direkte veien til Gud, tok Henne gjennom over 30 land gjennom en hardt prøvet syvårs periode. Hun besøkte mange viktige åndelige steder og templer, alltid i håp om å finne Mesteren Hun kanskje intuitivt ville skjønne ventet på Henne.

Etter hvert ankom Hun India, et land som er blitt velsignet med mange store Mestere gjennom århundrene. Under samtalen om Hennes reiser i dette mystiske landet, kommenterte Supreme Master Ching Hai at ”Det finnes mange åndelige praktiserende i India som spiser kun ett måltid om dagen. De praktiserer mange metoder istedenfor en utvalgt. Uten et permanent hjem går de overalt til fots, søkende etter Mestere og veier. De mediterer hver dag, glemmer aldri å praktisere selv i ett minutt under måltider eller søvn. De mediterer ikke overfladisk, ikke ett minutt. Du kan forestille deg hvor enorm deres indre kraft er. Noen av dem kan gå på ild uten å bli brent. Uansett, dette er bare små triks som ikke kan lede til det ypperste nivået. Det er viktigere å oppnå visdom og frigjøring. Vi har utrolig med latente krefter. Hvis vi praktiserer bra og har absolutt tillit til oss selv, er ingenting utenfor vår rekkevidde.”

Hennes tillit, uselviske hengivelse og grenseløse lidenskap for å tjene andre er tydelig når Hun beskriver sitt opphold på et av mange templer (ashramer) Hun besøkte. ”Når jeg hadde tid, gjorde jeg hva som helst som trengtes og gjøres. Siden de fleste mislikte husarbeid, som oppvasken og gulvskrubbing, gjorde jeg disse jobbene selv om kontorpersonale som oss vanligvis var fritatt for slitsomt arbeide Jeg arbeidet raskt, og hvis jeg fant ting strødd omkring overalt etter jeg var ferdig med mitt kontorarbeide, ryddet jeg skikkelig opp fordi jeg mislikte uorden. Jeg visste hvordan sette tingene tilbake på plass, slik at jeg kunne gjøre det veldig raskt.”

”Jo mer vi arbeider, jo mer opplyste blir vi. Sagt rett ut, det ga meg stor glede å skrubbe trappene og gulvene i India. Jeg sa jublende til meg selv: ”Å! Jeg er så beæret over å ha sjansen til og gjøre rent trappen for disse hellige. Deres føtter går forbi dette stedet hver dag; det er som jeg vasker føttene til helgenene. Jeg følte meg høyt beæret! Denne tanken var spontan, ingen hadde lært meg det. Bare det å vaske trappen brukt av disiplene var nok til å føle meg så beæret. Hvor mye mer beæret hadde jeg ikke følt meg hvis det var trappen som ble brukt av Mesteren? Det er bedre for oss å arbeide betingelseløst. Tjen andre, og alt vil bli gitt deg.”

”Under mine opphold i ashramene klenget jeg aldri rundt en opplyst Mester, eller ba ham se på meg mens jeg arbeidet. Jeg bare tjente. Jeg skrubbet trappen, gjorde rent gulvet, vannet plantene, og gjorde ting ingen andre ønsket å gjøre. Jeg tok oppvasken, for det var det siste folk ønsket å gjøre. Etter hvert måltid sto oppvasken stablet opp som et fjell. Likevel fant jeg glede i å vaske den opp hver dag.”

Etter å ha arbeidet utrettelig i mange ashramer, hadde Hennes så absolutt bemerkelsesverdige søken sitt siste kapittel i den høyeste og mest gåtefulle fjellkjeden i verden, Himalaya, stedet hvor indere i århundrer har trodd gudene har sine boliger. Av denne grunn våger millioner av gudfryktige seg inn i Himalaya hvert år for å besøke de mange hellige stedene, og kanskje møte en av de sjeldne opplyste vesenene som sies å bo for seg selv i fjerntliggende hemmelige huler. Dessverre dør mange pilgrimer langs veien pga voldsomme værforhold, skred eller det farlige isete terrenget. Det finnes få bekvemmeligheter, så noen blir til og med tært opp av sult. Frykt forhindrer de fleste pilgrimer i å våge seg for langt. Kun et ekstremt sjeldent vesen med urokkelig tillit til den Universelle Kraften og enormt mot vil ignorere de åpenbare farene.

Om sine mange vandringer i Himalaya som tok Henne stadig høyere og dypere inn i de snøkastende områdene, sa Supreme Master Ching Hai; ”Da jeg var i Himalaya, hadde jeg ikke råd til å leie en hest eller kuli. Jeg hadde ingenting, så jeg kunne bare gå. Kanskje min vedvarende gange holdt meg varm. Ellers ville jeg frosset, siden jeg hadde på meg våte klær og sko midt iblant regnet og snøen i fjellene. Noen fjelltinder var høye og ærefryktinngytende. Den gang må jeg ha vært like gal som vanvittig forelskede par, som glemmer alt annet. Elskende er blinde for risikoene og byrdene ved ekteskap og familie liv, og de tenker heller ikke på fremtiden. De er trollbundet av sin kjærlighet for hverandre, og lever kun for det ene øyeblikket av gangen.”

”Uansett, Gud velsigner idioter som meg. Da jeg så etter en opplyst Mester, hadde jeg bare to sett med klær, men jeg ble aldri forkjølet under min gjennomreise i Himalaya. Noen ganger hadde jeg ikke engang råd til å kjøpe ved til å tørke de våte klærne mine, så jeg gikk nære andres campingbål, og holdt dem i hendene mine. Varmen tørket klærne mine raskere, og jeg kunne varme meg selv. Jeg må ha vært blind og ”gal etter Gud.” Jeg ville antakeligvis ikke våget å gjøre det nå.”

”Alt jeg tenkte på da var Gud; og alt jeg kunne se var Gud. Det fantes ikke rom for familie eller penger. Jeg var dum nok, men ingenting annet kunne komme inn i sinnet mitt for jeg hadde kun Gud i mitt hjerte. Det er som når vi er forelsket, vi er fullstendig blinde for feilene til vår elskede, og vi nekter å høre på ufavoriserende bemerkninger mot ham. Antakeligvis var det derfor Gud ga meg beskyttelse, ellers ville jeg dødd for lenge siden.”

Supreme Master Ching Hais hengivenhet til Gud gjorde Henne i stand til å overkomme de mange vanskelighetene som var forbundet med å reise alene, og de ugjestmilde høyfjellene som Hun gjennomgikk. ”I noen deler av Himalaya gjorde det lave atmosfæriske trykket det vanskelig å koke maten ordentlig. Jeg kunne bare vaske maten i Ganges og spise den rå. Men det smakte nydelig. Himalaya er det mest herlige stedet. Jeg klarte meg uten varmt vann. Det var moro å ta en kald dukkert. Det var så kaldt at det føltes som om kroppen min hadde visnet bort/krympet. Jeg ville telle til fem, og så jumpe opp fra den iskalde elva. Og da virket det som om kroppen min blomstret som tusenvis av blomster, og jeg følte meg så henrykt.”

På det som ville bli Hennes siste vandring inn i gudenes bosteder, begynte Supreme Master Ching Hai som Hun ofte hadde gjort før, med kun to sett klær, ett par joggesko, en sovepose, en vannflaske, et par bøker og en vandrestav. Hun var nesten konstant våt og kald ettersom Hun steg høyere og høyere. Jo lengre Hun gikk jo mer eiendeler satte Hun fra seg for å bevare energien. Etter å satt fra seg så og si alt, la Hun sitt liv fullstendig i Guds hender.

Alle ting kommer til den som søker Gud og Gud alene. Så det var uunngåelig at Hun en dag ville finne Mesteren Hun uopphørlig hadde lengtet etter. Den Mesteren var den store Mesteren Khuda Ji, som levde alene dypt inne i Himalaya. Mester Khuda Ji var fire hundre og femti år gammel da Han innvidde Høyeste Mester Ching Hai inn i den urgamle meditasjonskunsten på den himmelske Lyd og guddommelig Lys. Han hadde oppholdt seg tålmodig på sitt bosted i Himalaya, ventende på Henne. Hun ville bli Hans første og eneste disippel. Selv om Hun hadde praktisert denne meditasjonsformen før, måtte Mester Khuda Ji tildele Henne den ypperste åndelige overføringen som er essensen i Innvielsen. Kun de få store Mesterne som har oppnådd det ypperste, kan foreta Innvielse.

Høyeste Mester Ching Hai snakker sjeldent om Mester Khuda Ji, som forlot det fysiske området straks etter Hans edle oppgave var utført. Hun anerkjenner alle de som lærte Henne på alle stedene under Hennes søken, men sparer den høyeste anerkjennelsen til Gud. ”Jeg hadde mange Mestere, både følbare og ufølbare, og hver av dem lærte meg forskjellige ting. Sannheten er at Gud er min eneste opplyste Mester.” Likevel, en gang da en av Hennes innvidde spurte Henne om Hennes store Mester fra Himalaya, sa Hun: ”Å, jeg fulgte en opplyst Mester – en veldig stor en! Uansett, Han har reist bort. Han hadde kun én disippel, det var meg. Og jeg må fortsette Hans arbeid.”

Supreme Master Ching Hai var i Himalaya mange måneder etter Hennes opplevelse med Mester Khuda Ji, for å perfeksjonere den urgamle meditasjonskunsten. På tross av de ekstreme forholdene og mange motgangene, følte Hun seg merkelig forbundet med denne unike åndelige regionen. Som Hun en gang sa: ”I Himalaya kunne man føle at alle dyrene og plantene ga fra seg varsom og vennlig atmosfære. Himmelen var stille og grenseløs. Furu trærne var veldig vennlige.

Jeg bodde på en høyt oppløftet plass, og kunne føle de hvite skyene drivende rundt meg. Det var som om jeg gikk på skyene. Jeg tilkalte ikke skyene for å sitte på, de kom av seg selv. Dere har kanskje sett malerier av folk som rider på skyer; det er eksakt hva jeg prøver å beskrive. Det var ikke et himmelsk fenomen; det var faktisk en vanlig hendelse i Himalaya.”

Etter Hun vendte tilbake til slettelandet, besøkte Hun en av ashramene (meditasjonsplass) Hun hadde bodd på tidligere. Mens Hun satt fredelig og leste i en etterlatt avis, kom en av de disiplene som hadde bodd der lengst, som hadde praktisert under tre Mestere etter hverandre, og uforbeholdent gjorde en full nedkastelse foran Henne i alles påsyn, berørte og kysset Hennes føtter. Supreme Master Ching Hai ble selvsagt overrasket og overveldet, som Hun senere forklarte. ”Det var ikke første gangen vi møttes. Vi hadde arbeidet sammen i mange måneder, hadde drukket te sammen. Likevel, han bøyde seg helt ned for meg da jeg kom tilbake fra min tur i Himalaya. Jeg var redd for at mitt ego skulle vokse seg like stort som fjellet! Som alle rundt oss, var jeg virkelig forskrekket. Jeg var så sjokkert at jeg ikke kunne tenke på noe. Sinnet mitt ble blankt, og jeg kunne ikke tilføre hendelsen en videre tanke. Jeg visste bare at jeg måtte dra.” Og det gjorde Hun, umiddelbart.

Hun prøvde desperat å forbli uanselig ettersom Hun reiste rundt i India. Likevel, Hennes spesielle Indre Lys var umulig å skjule.

På Indias Maha Kumbh Mela festival som holdes hvert 12. år på Hardwar ved Ganges elvebredder i Uttar Pradesh, samles millioner av Hinduer fra alle deler av landet i en hel måned. Det er en sjelden samling av åndelige Mestere, og mange av dem reiser ned fra Himalaya bare for denne anledningen, så pilgrimer kommer med spørsmål og alle slags ofringer til dem. Og kanskje ikke overraskende, Supreme Master Ching Hai forårsaket en ganske stor rørelse. Da jeg var på Kumb Mela, var det mange som fulgte meg. Hvis en kvinne går ut alene i India, vil folk kaste steiner på henne, i tro på at hun er en dårlig kvinne. Likevel, selv om jeg reiste alene, bøyde folk seg for meg og kom med ofringer som krydder, kokosnøtter, blomster og mat til meg. De ga meg til og med det beste teltet, den typen som vanligvis var reservert for fantastiske Mestere. De lot meg bruke et stort telt helt alene, mens andre Mestere måtte presse seg sammen i ett telt.”

”Det var ingenting ved meg som skulle trekke til seg oppmerksomhet. Jeg verken naglet meg selv eller hadde langt skjegg, jeg smurte meg heller ikke inn med aske, og var heller ikke mager som et skjellet. Man gjenkjente helgener med det samme man så dem. De hadde vært eksponert for solen hele dagen, så de fleste av dem var mørke. De lot skjegget vokse, for de hadde ikke tid til å barbere seg. De hadde også langt hår. Man kunne umiddelbart skjønne at de var opplyste Mestere eller helgener. Jeg så ikke ut som en i det hele tatt.”

Etter hvert forlot Hun India, men samme hvor Hun dro, merket folk intuitivt Hennes åndelige storhet. Hun hadde ingen lengsel etter å tiltrekke seg noen som skulle følge Henne. Men samme hvor mange ganger Hun flyktet fra de som fant Henne, bare fortsatte de å komme. Til slutt, i Taiwan, akkurat som hendelsene i India, New York og andre deler av verden, ble Hun funnet av gruppe åndelig søkende som var guddommelig veiledet til Henne. På den tiden bodde Hun i anonymitet bak et lite og lite kjent tempel. Hun ble rørt av deres oppriktighet, og erkjente at Hun ikke lenger kunne unngå sitt livs oppgave. De søkende søkte oppriktig etter innvielse, og etter hvert ga Supreme Master Ching Hai dem det, og så begynte Hennes offentlige liv som en Mester.

Selv om Supreme Master Ching Hais oppgave først og fremst er av åndelig art, så sørger Hun ikke desto mindre for nødvendig assistanse til nød lidende mennesker når som helst det er mulig. Som et resultat av dette har Hun i løpet av de siste årene mottatt mange priser som anerkjenner Hennes humanitære arbeide som har hjulpet millioner av mennesker over hele verden i å komme seg gjennom naturkatastrofer, fattigdom og sykdom. Den mest bemerkelsesverdige så langt var prisen fra 1994; Verdens Åndelige Lederskap Pris, som ble presentert av guvernører fra seks stater i USA (Illinois, Iowa, Wisconsin, Kansas, Missouri og Minnesota) for Hennes gavmilde hjelp etter flommen i Mississippi i 1993. Det meste av den andre hjelpen Hun har gitt er ikke lagt merke til siden den ikke er blitt gitt gjennom regjeringene. Hennes udiskriminerende medfølelse, Hennes tålmodighet, forsetter og utholdenhet, som Hun har vist oss gjennom måten Hun har levd på, er viktige kvaliteter for alle åndelige strebende. Dette er kvaliteter som også ble lært bort og vist med eksempel av de tidligere store Mesterne, som Jesus, Shakyamuni Buddha, Krishna, Lao Tzu, Muhammed, Guru Nanak, etc. Selv om hver Mesters liv er unikt, er den åndelige veien de tar den samme, og har alltid vært det. Den veien er meditasjonspraksisen på himmelsk Lyd og Lys. Supreme Master Ching Hai har kalt dette for Quan Yin Metoden, fordi Hun ga sin første offentlige undervisning på Formosa. Quan Yin er et kinesisk begrep som betyr observasjon på den indre Vibrasjonen.

Denne opprinnelige Vibrasjonen eller Lyden er i sin natur oversanselig, og oppfattes derfor i stillhet. Disiplene til Jesus kalte det den ”Hellige Ånd” eller ”Ordet” (som kommer fra det greske ordet Logos, som betyr lyd). ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Etter Shakyamuni Buddha oppnådde opplysning, snakket Han også om denne Lyden, og kalte den ”udødelighetens tromme.” Krishna brakte seg selv i overensstemmelse med denne ”Lyden i eteren.” Muhammed merket denne Lyden i hulen ved Gare-Hira da Han hadde et syn av erkeengelen Gabriel, og Lao Tzu beskrev Tao’en som ”Den Fantastiske Tonen.”

Det åndelige Lyset manifesterer seg også som et aspekt av det Guddommelige Nærværet. Derfor meddeler de store Mesterne både oversanselig Lyd og Lys, som Supreme Master Ching Hai forklarer: ”Vi kommer så i kontakt med denne Ånden, som er manifestasjonen av himmelsk Lys og Vibrasjon, og ved å gjøre det blir vi kjent med Gud. Egentlig er ikke dette noen metode. Det er Mesterens kraft. Hvis man har den, kan man overføre den. Metoden er oversanselig, og kan ikke beskrives med vårt språk. Selv om noen beskriver den for deg, vil du ikke motta Lyset og Vibrasjonen, den indre freden og visdommen. Alt blir overført i stillhet, og du vil se dine gamle Mestere som Jesus eller Buddha. Du vil motta alt du trenger for å kunne følge deres vei, og litt etter litt vil du bli Kristus- lignende, og du vil bli ett med Gud.”

På under ti år har Quan Yin meditasjonens urgamle budskap spredd seg til mange land over hele kloden. Supreme Master Ching Hais mange forelesninger og uformelle debatter har blitt til mange kassetter/videoer/DVD’er og bøker på mange språk. Og hundrevis av tusener fra forskjellige trosretninger har blitt innvidd. Supreme Master Ching Hai aksepterer alle oppriktig åndelig søkende til innvielse, og som på samme måten som Hennes offentlige forelesninger gis det alltid gratis. De søkende må samtykke i livslang forpliktelse til grunnleggende etiske leveregler, inkludert fastholdelse av en laktovegetarisk eller vegansk diett. Hun finansierer sin oppgave med utbyttet som kommer fra Hennes salg av det fargerike kunstarbeidet, utsøkte design av moteklær og smykker, hvor alt er blitt utstilt internasjonalt og har mottatt hyllende kritikker.

Det raske tempoet til Supreme Master Ching Hais vitale og selvoppofrende arbeide fortsetter i dag, og vil med Guds nåde fortsette i fremtiden. Hennes arbeide vil gjøre det mulig for så mange vesener som mulig å få en mest verdifull forbindelse med en fullt opplyst Mester. Hun har ofte sagt at slike forbindelser blir gjort en gang blant kanskje millioner av år, så naturligvis tar Hun i mot alle de som nå føler at deres tid endelig har kommet.

Copyright © The Supreme Master Ching Hai International Association 2004
All Rights Reserved.