Nyheter 54, Spot Light

Hemmelighetene Om Hvordan Mester Oppnådde Tao

Fortalt av Supreme Master Ching Hai
til fastboende disipler
Hsihu senter, Formosa – 3. desember 1995
(opprinnelig på kinesisk)

Vet dere hvordan jeg oppnådde Tao? Det er fordi jeg alltid har gjort alt for andre. Deres åndelige praksis er fremdeles blokkert på det stadiet hvor dere beholder alle de fine tingene for dere selv, og grabber til dere selv all den nydelige maten. Dere kvier dere for å gi ting til andre, og derfor er det dere ikke har i overflod.

Sannheten er at jo mer vi gir, jo mer vil vi få. Dere ser at jeg har gitt så mye, så jeg har nok av mat – mer enn jeg kan spise. Derfor har jeg sluttet å gi hjelp i det siste, i frykt av at de tilbakevirkende velsignelsene vil fortsette å komme inntil jeg ikke kan ta imot mer! (Mester og alle ler)

Det finnes mange hemmeligheter om hvordan jeg oppnådde Tao. For det første er jeg veldig hensynsfull mot andre. For det andre; jeg respekterer høyt mine lærere.

Fra grunnskolen til den videregående skolen var det mange lærere som likte meg. Kanskje det er fordi jeg respekterte dem veldig høyt, og de følte det innvendig. Kanskje jeg har noe, jeg vet ikke. Kanskje jeg har forbindelser med dem.

Etter jeg vokste opp fulgte jeg mange mestere. Selv om de ikke var særlig opplyste, fulgte jeg likevel fullstendig deres instruksjoner. Det fantes ikke den minste respektløshet i meg - ingen motstand.

Tror dere mine mestere behandlet meg veldig bra? Nei! Noen ganger kjeftet de på meg. Sammenlignet med vårt nivå nå, var de akkurat som grunnskolelærere, men da var jeg en grunnskolestudent! De var ikke særlig hyggelige mot meg. Jeg ga dem mye hjelp og andre ting, likevel kjeftet de av og til på meg, eller såret meg dypt med sine ord, sa jeg var ingenting.

Etter jeg var gift, for eksempel, var de første ordene min kvinnelige mester sa til meg: ”Du fortjener ikke å gifte deg med ham.” (Mester ler.) Hun sa jeg ikke fortjente å gifte meg med min ektemann. Hun sa: ”Bare venninnen din fortjener å bli gift med ham.” Vi hadde allerede giftet oss, men likevel sa hun disse tingene.

Jeg sa til min mester: ”Venninnen min er en gift kvinne. Hun ble gift før meg. Ellers ville jeg hørt på deg og latt dem bli sammen, siden de fortjener hverandre mer.” Fra da av holdt hun opp med å kommentere videre.

Hvordan det enn var; jeg var ikke sint i det hele tatt. Jeg sa ikke: ”Mester, hvordan kan du si noe slikt?”

Jeg føler dere er annerledes med denne respekten. Jeg klandrer dere ikke, jeg vil bare dere skal vite hemmeligheten.

Forskjellen Mellom Mester Og Disipler

Noen ganger tror vi at vår åndelige praksis allerede er veldig bra, fordi jeg i blant sender dere ut for gi undervisning. Etter dere kommer tilbake, tenker dere: ”Jeg har klart prøvene. Mester klarte det på seks måneder. Jeg kan klare det på under seks år!” Dere blir annerledes etter dere kommer tilbake! Og derav følger at dere skader dere selv. Dere tenker dere er veldig gode, men dere er ikke så gode!

Jeg tenker også at dere er veldig gode, og dette er det som er merkelig! Jeg er den største idioten i verden, derfor er jeg ofte såret, frustrert og skuffet. Det er fordi jeg også tenker at dere er veldig flinke, slik at jeg ikke kan se forskjellen mellom dere og meg.

Noen ganger vet jeg det. Når jeg arbeider eller oppholder meg sammen med dere, så oppdager jeg at det virkelig er stor forskjell. Ellers legger jeg ikke merke til det. Hvis det ikke er noe arbeiding, glemmer jeg fullstendig at dere er disipler. Vi ser like ut, og er på lignende alder, noen er til og med eldre enn meg. Jeg kan ikke forestille meg forskjellene mellom dere og meg. Jeg tenker at dere er akkurat som meg, og at vi kan forstå hverandre; så jeg bare snakker videre. Men til slutt er det ingen som forstår, så jeg kan virkelig ikke holde det ut. Jeg sitter der og føler meg veldig frustrert. Det virker som jeg er den eneste i hele verden som kan forstå meg selv, og jeg blir virkelig lei meg.

Siden tidenes morgen virker det som at de opplyste mesterne neppe kan kommunisere med folk. Jeg føler meg også som en av dem. Det kan kun gjøres med stor anstrengelse. Dere forstår ikke engang veldig enkle ting; ikke før jeg har snakket i lang tid. Dere hindrer dere selv for mye! Dere er for kompliserte – tenker fortsatt at det burde være slik og slik. Veldig kompliserte, veldig kompliserte.

Dere forstår ikke, likevel vil dere ikke lære fra andre. Dere vil ikke lære fra læreren i frykt for å miste ansikt. ”Jeg kan klare det alene! La meg gjøre det alene!” Akkurat slik, og så gjør dere mange feil.

Ved å se på dere selv, vil dere finne mange steder hvor dere kommer til kort. Jeg sjekker også meg selv, men jeg finner ingen feil. (Mester og alle ler.)

Bli Fullstendig et Guds Verktøy

Siden jeg er totalt hengitt til å gjøre Guds arbeid, har jeg praktisk talt ingen valg. Jeg kan ikke kontrollere mine handlinger, eller situasjonen. Selv om jeg misliker den veldig mye, må jeg likevel gjøre det. Siden jeg har ofret alt i meg selv, hvorfor skulle jeg beholde noe? Jeg kan ikke si: ”Jeg liker ikke dette, fordi det passer ikke min karakter, og den tingen vil ødelegge mitt rykte og få meg til å se forferdelig ut.” Dette er ikke måten å gjøre Guds arbeid på.

Akkurat som en mekanisk skuffe, den går hvor som helst du styrer den. Den vil grave samme hvor du styrer den til å grave. Den mekaniske skuffen kan ikke si: ”Jeg er ikke i riktig humør i dag, jeg vil ikke grave der.” Den må arbeide på en hvilken som helst måte den blir styrt til. Den er bare et verktøy, og det er også Mesteren. Jeg har fullstendig blitt et Guds verktøy, uten noe som helst individuell eksistens i det hele tatt.

Øyeblikkene hvor jeg behandler dere dårlig, er faktisk hvor jeg behandler dere bra. Når jeg behandler dere hyggelig, er det fremdeles menneskelige følelser, engstelig for at dere ikke vil tåle det! Jeg tenker at det er den skikkelige måten å behandle folk på, og at dere vil føle dere mer vel på den måten. Egentlig er det bare ”menneskelig” oppførsel. Når jeg er virkelig frittalende til dere, veldig rett ut, og uten å holde tilbake, da er det jeg virkelig behandler dere bra – dere er blitt behandlet direkte fra Gud.

Uansett, dere ville ha dødd for lenge siden hvis dere hadde blitt behandlet direkte på denne måten hver dag. Ikke en eneste sjel ville bli igjen her. Så det er nødvendig å gjøre ting med litt ego involvert. Hvis jeg lot Gud behandle dere hver dag, ville selv ikke jeg holde det ut! Kroppen min og sinnet mitt ville ikke være i stand til å ta det, fordi de ville blitt brukt med for mye intensitet, for mye!

Hvis du hele tiden bare tråkket på gasspedalen – ikke lot bilen hvile eller stoppe, og holdt en fart på 190 km/t, også når du rundet hjørner, ville det bli veldig slitsomt, og du ville blitt veldig anspent.

Nå og da må vi huske på at vi er mennesker, og slappe litt av. Ha en grillfest, eller snakke om litt lette saker og ting. Dette er også veldig viktig. Akkurat som et hus, vi kan bare bruke det når det er åpne/tomme rom innvendig; ikke når det er fylt av skap og verdifulle møbler.

Hjertet Ditt Må Være Enkelt Og Rent For Å Oppnå Tao

En karakter som er for streng, ubøyelig eller sterk, er ikke noe å streve mot. Det er ikke nødvendig å vinne hver gang. Man bør lære seg til å kunne være rimelig og fleksibel, istedenfor å alltid prøve og råde over andre, eller bli bedre enn læreren. Det er bra å bli bedre enn læreren, men det er fortsatt for tidlig. For øyeblikket er ingen av dere bedre enn læreren! Jeg forteller dere det rett ut, ikke fordi jeg er arrogant, men jeg ønsker at dere skal vite at dere må sjekke dere selv, bestrebe dere på å justere og trene deres indre visdom og karakter, og finne ut på hvilke områder dere kommer til kort.

Men det er også dumt å alltid gjemme seg bak sine begrensinger/mangler. Det er for negativt, for selvforaktende og for pessimistisk. Det er ikke nok å bare vite om sine feil! Vi må korrigere dem, slutte å gjøre dem, og oppføre oss på den motsatte måten for å kompensere for dem.

Å kjenne til sine feil betyr ikke å klandre seg selv, stenge seg selv inne i en hule, holde et avlukket retreat hver dag der inne; bli en skilpadde etter ni år, og kjede livet av folk etter at du kommer ut. (Latter) Det betyr ikke å holde det gående med å klandre seg selv, kvele seg selv, men du skulle prøve å klatre oppover og forandre deg selv, og handle på den motsatte måten. Dette er virkelig anger/sjelebot, istedenfor å bare straffe deg selv med knelinger. Det er bare en del av det. Den beste angeren er å kutte helt ut den dårlige kvaliteten., handle på den motsatte måten, og bidra med positive ting. Dette er hemmeligheten til helgenstatus – hjertet vil bli enklere og renere.

Selv om jeg nå sier det er nytteløst å hedre trestatuene av Buddha, var jeg veldig oppriktig med å hedre Buddha for ti år siden. Fordi jeg har hedret nok, vet jeg at det er nytteløst. Mine mestere sa jeg skulle hedre Buddha og kjøpe en Buddha-statue, hvilken som helst statue jeg likte. Jeg tenkte at Maitreya Buddhaen var mer høysinnet. Jeg hadde rett, jeg trenger den virkelig nå. (Mester og alle ler.) Han var også veldig munter. Jeg hadde større behov for disse kvalitetene, så jeg kjøpte en statue av Maitreya Buddha.

Den dagen holdt mine mestere et rituale for å ønske Buddha-statuen velkommen inn i mitt hjem. De brant røkelser, hedret og deretter ba meg ønske meg noe. Jeg ønsket meg bare en ting: ”Hvis jeg i fremtiden kunne hjelpe noen, var jeg villig til det, men vær så snill å ikke la meg vite om det bevisst at jeg har hjulpet noen.” Det har nå virkelig gått i oppfyllelse; jeg vet aldri hvem jeg har hjulpet. Min mester sa at hvis røyken fra røkelsen krøller seg, betyr det at ønsket ville bli oppfylt.. Den krøllet seg virkelig, så jeg tror det virket!

Min mester sa også at jeg måtte resitere noen sutraer hjemme. Jeg ønsket å chante/messe Medisin Buddha-sutraen, men han ville ikke la meg gjøre det. Han sa: ”Du har ikke nådd det nivået enda, bare chant Den Store Nåde Mantraen.” Det var lenge etter dette at han ga meg Lotus Sutraen til å messe. De messet veldig høyt, og ba meg gjøre det samme hjemme. Jeg ble også bedt om å kjøpe en trefisk (et rundt treinstrument til å akkompagnere messen) og slå på den hver dag. Jeg var veldig seriøs, og sto opp veldig tidlig for å messe/chante.

Tidlig om morgenen var halsen min hes, så jeg måtte drikke mye vann. Messingen skulle også repeteres om kvelden. Vanligvis er ikke lekfolk så seriøse, og det var nok å messe en gang. Uansett, jeg var veldig oppriktig den gang, og ville gjøre alt min mester sa, selv til en slik grad. Til forskjell fra nå, hvor jeg har problemer med å få dere til å gjøre noe som helst. Det er vanskelig å få dere til å flytte på en stein, for ikke å snakke om å hedre en stein.

Så jeg gikk hjem hver dag og bøyde meg til sutraene, messet sutraene, og hedret Buddha. Og jeg hadde faktisk opplevelser. Man vil få opplevelser når man er veldig oppriktig. Jeg hadde så mange opplevelser at jeg kan ikke snakke om dem alle.

Jeg spurte min mester om hvorfor det var nødvendig å messe sutraene så høylydt. Jeg sa: ”Må jeg messe så høyt hjemme også?” Han sa: ”Det er bedre å messe høyt, for da vil også de usynlige vesenene få utbytte av det.”

Jeg trodde på ham, og jeg messet veldig høyt helt til jeg mistet stemmen min. Jeg lot til og med vinduene stå åpne, i frykt for at de usynlige vesenene ikke skulle få komme inn. (Mester og alle ler.)

Kan dere tenke dere? Da var jeg tretti, ikke tre år gammel, likevel var jeg så naiv! Samme hva mesteren min sa, ville jeg gjøre. Kanskje nettopp fordi jeg var så dum, oppdaget jeg noen Sannheter. Veldig smarte folk som dere kan neppe oppnå Tao. Dere er fulle av ideer, sinnene deres er for smarte, for listige/kyndige, og vet for mye!

Det var en gang om vinteren, mens snøen var høyere enn en person og det var veldig kaldt, at jeg likevel åpnet vinduene i frykt for at de usynlige vesenene ikke skulle slippe inn, og våget ikke engang å senke gardinene for og vise min velkomst. Usynlige vesener trenger ikke å komme inn gjennom vinduer, men jeg tenkte: ”Hva hvis noen av dem ikke kan komme inn?” Dessuten virket det som de var uvelkomne hvis jeg lukket vinduene og gardinene, og da ville de ikke våge å komme inn. Jeg ba til og med om unnskyldning til dem: ”Jeg kan ikke ha døren åpen i frykt for å forstyrre naboene.” (Mester og alle ler.)

Hør På Din Mester, og Gud Vil Bli Rørt

Hør på din mester - samme hvem det er, kan du ikke gå feil. Gud vil bli rørt. Under observasjon av at denne personen er så dum, vil Gud beskytte ham, la ham forstå noe. Hva vil ellers skje hvis han forblir en dum person hele sitt liv?

Derfor tar Gud alltid bedre vare på dumme personer. Vi skulle være dumme når vi trenger å være dumme. Gjør ditt beste når du har arbeid å gjøre; bruk visdommen din når du må bruke den, og ikke bruk visdommen din når det er meningen du skal lytte. Vi har to ører, men bare én munn. Men det virker som om det har vokst to munner og ett øre på dere. (Mester og alle ler.) Straks jeg forteller dere noe, dunster det bort veldig fort, og etterlater liten virkning.

Når mange mennesker kommer hit, omfavner de fortsatt sine egne forutinntatte forestillinger, konsepter og ideer. De føler at de er fantastiske, og elsker å trekke Mester ned. Det er bedre å trekke deg selv opp enn å trekke meg ned til deres nivå. Selvsagt er det mer komfortabelt å trekke Mester ned, slik at dere føler dere nærmere meg: ”Hun er akkurat som meg!”

Uansett er dette dårlig for dere. Jeg kan alltids klatre opp eller komme ned, men jeg må fortelle dere sannheten for å oppfylle min forpliktelse som en lærer. Jeg vet at dypt inni dere forstår dere veldig klart, men det er bare sinnet deres som sliter. Dere bør identifisere deres hensikt med å komme hit, og ikke lytte til sinnene deres. Ellers vil vi begge bli veldig slitne av å måtte slåss med sinnet.

Jeg slåss alltid med sinnene deres, som er ekstremt trettende. Hver gang jeg tenker på en bestemt person, føler jeg at sinnet hans er fullastet med ditt og datt, og blokkerer veien min til sjelen hans. Sinnet vokter inngangen fullstendig. Det er veldig utslitende! Ok! Alle forstår nå? (Svar: Ja!)

Copyright © The Supreme Master Ching Hai International Association 2004
All Rights Reserved.